Vi står ved et overgrodd gravminne som kan dateres tilbake til jernalderen (ca 500 f.Kr. – ca 1000 e.Kr.). Det er en steinblandet, knapt synlig gravhaug/gravrøys med sirkulær form som ligger foran oss, bygget av to lag med stein og med en diameter på 3,5 m. og en høyde på 0,2 m. I sentrum av haugen kan man se et søkk, som trolig er en plyndringsgrop, for rett nord for røysa ligger det utkastet stein på berget.
Å gravlegge i hauger ble vanlig allerede ca 2500 år f.Kr. Skikken fortsatte til år 1030 (kristendommen innført), eller kanskje enda lenger. De første gravminnene her i landet er trolig røyser fra bronsealder. Varp og rydningsrøyser er lett å forveksle med gravminner. Gravrøysene ble lagt på åser (åsrøyser) for å synes bedre. Denne jernaldergrava ligger også høyt og fritt på en åsrygg. Det er sannsynlig at de som la den her, bodde nede ved vannet, men la den her for å gjøre den synlig. Tanken var nok også at en fra gravfeltet skulle kunne se hjem til tunet på gården. Mange ble også gravlagt nær husene. Dette ble mer og mer vanlig, og de største gravhaugene i kommunen vår ligger inntil nåværende eller tidligere gårdsanlegg. Det var troen på at de døde fortsatte å bo i haugene som var bakgrunnen for den nære tilknytningen mellom gården og gravplassene.
Uttrykket: «å være gammel som alle haugene» får en ny betydning når vi står ved en slik gravhaug!